Amerika
Amerika
Areal | 42 081 799 km² |
---|---|
Folkemengde | 1 043 903 796 |
Land | 35 |
Territorier | 25 |
Subregioner | 1. Karibia 2. Nordlige Amerika 3. Sentrale Amerika 4. Sørlige Amerika |
Språk | spansk, engelsk, portugisisk, fransk med flere |
Største byer | 1. São Paulo 2. Mexico by 3. New York 4. Buenos Aires 5. Rio de Janeiro 6. Los Angeles 7. Bogotá 8. Lima 9. Chicago |
Amerika er en verdensdel som avgrenses av Atlanterhavet i øst og av Stillehavet i vest. Den omfatter cirka 28 % av landmassen og 13 % av folkemengden på Jorden. Politisk er den inndelt i 35 selvstendige stater og 22 befolkede avhengige territorier, samt 3 som er ubebodde.
FN deler Amerika inn i fire subregioner: Nordlige Amerika, Sentrale Amerika, Karibia og Sørlige Amerika[1].
Sør-Amerika blir iblant utskilt som en egen verdensdel, Nord-Amerika er da fellesbenevnelsen på de tre øvrige delene.
Den spansk-amerikanske krigen
- Språk
- Overvåk
- Rediger
Den spansk-amerikanske krigen pågikk fra 25. april 1898 til 10. desember 1898, og resulterte i at USA fikk kontrollen over Spanias tidligere kolonier i Karibia og Stillehavet.
Den spansk-amerikanske krigen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA | Det spanske imperiet | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Nelson A. Miles William R. Shafter George Dewey William T. Sampson Máximo Gómez Emilio Aguinaldo | Patricio Montojo Pascual Cervera Arsenio Linares Manuel Macías y Casado Ramón Blanco y Erenas | ||||||
Styrker | |||||||
300 000 (USA) 30 000 (Cuba) | 208 812–278 447 (Cuba) 10 005 (Puerto Rico), 51 331 (Filippinene) | ||||||
Tap | |||||||
Cuba: 10 665 døde USA: 345 døde, 1 645 sårede og 2 565 syke | Marinen: 560 døde 300–400 skadet Hæren: 6 700 fanget (Filippinene) 13 000 savnede (Cuba) |
Cuba var på mange måter «utløsningsmekanismen» i den spansk-amerikanske krig. Helt siden begynnelsen av 1840-årene fantes det sterke interesser – både på Cuba og i USA – som gikk inn for at Cuba skulle bli en del av USA. I 1847 møtte en gruppe rike cubanske landeiere amerikanerne Moses Beach og John O'Sullivan i Havanna for å finne fram til hvordan USA kunne annektere Cuba.
Krigens forløprediger
Et opprør mot det spanske styret på Cuba begynte i 1895, og spanjolenes harde håndtering av situasjonen – bl.a. med tvangsflytting av cubansk landsbygdbefolkning til sykdomsbefengte garnisjonsbyer – ble fulgt tett av den amerikanske pressen. I januar 1898 førte voldelige sammenstøt i Havanna til at slagskipet USS «Maine» ble beordret til Havannas havn for å beskytte amerikanske borgere. 15. februar 1898 ble skipet rystet av en kraftig eksplosjon mens det lå ved kai. I alt 266 av besetningen på 400 mann mistet livet. Ikke en eneste av skipets offiserer ble drept ettersom deres kvarterer befant seg i den delen av skipet som var minst rammet av eksplosjonen.
I en offisiell amerikansk marinerapport som ble lagt frem i mars, ble det konkludert med at skipet var ødelagt av en mine. Den amerikanske presidenten William McKinleyga den spanske kolonimakten på Cuba skylden for eksplosjonen, og McKinley fikk støtte i Kongressen til å gripe inn i den cubanske uavhengighetskrigen som raste på Cuba mellom Spania og cubanske opprørere. Hvorvidt eksplosjonen skyldtes en feil i et av skipets ammunisjonslagre eller om cubanske opprørere eller Spania stod bak, var heller uvisst. I april forberedte Kongressen krig og ga presidenten fullmakt til å bruke militærmakt. 23. april ba McKinley om 125 000 frivillige og dagen etter erklærte Spania krig mot USA. Den amerikanske krigserklæringen ble vedtatt av Kongressen 25. april 1898.
Den 1. mai 1898 ble den spanske Stillehavsflåten beseiret av en amerikansk flåtestyrke under kommando av admiral George Dewey i Manila Bay på Filippinene. Denne seieren åpnet for amerikansk okkupasjon av Manila i august. På Cuba seilte en spansk marinestyrke inn i havnen i Santiago i mai etter en rask seilas over Atlanteren, men en betydelig sterkere amerikansk marinestyrke ankom kort tid etter og blokkerte innseilingen til havnen. I juni landet 5. Korps fra U.S. Army og planen var at denne styrken sammen med flåten skulle gjennomføre et koordinert angrep på Santiago. I den amerikanske hærstyrken var også First U.S. Voluntary Cavalry (bedre kjent som «Rough Riders») under ledelse av Theodore Roosevelt.
Den 1. juli 1898 vant amerikanerne slaget ved San Juan Hill og dagen etter ble beleiringen av Santiago innledet. 3. juli ble den spanske flåten nedkjempet utenfor Santiago av den amerikanske flåten under ledelse av admiral William Sampson. 17. juli kapitulerte de spanske styrkene i Santiago – og dermed også på resten av Cuba. Den spanske motstanden i Puerto Rico smuldret hen og 12. august ble en våpenstillstandsavtale undertegnet mellom USA og Spania.
Etter en seiersgang for USAs overlegne land- og sjøstyrker, ble fredsavtalen med Spania inngått 10. desember 1898 i Paris. Spania måtte trekke seg ut av Cuba som ble et amerikansk protektorat. Puerto Rico og Guam ble avstått til USA. I tillegg måtte Spania også gi fra seg Filippinene for en «salgsum» på 20 millioner dollar.
Etterspillrediger
Se også: Den tysk–spanske traktaten (1899)
Krigen markerer på mange måter slutten på Det spanske imperiet. Det spanske imperiet hadde vært på en nedadgående kurve siden begynnelsen av århundret som en følge av Napoleons invasjon av landet. Tapet av Cuba ble et nasjonalt traume, siden man så på Cuba mer som en provins av Spania heller enn en koloni. Året etter krigen solgte Spania sine få resterende kolonier i Stillehavet til det tyske keiserriket, og hadde dermed kun noen mindre kolonier/protektorater i Afrika igjen: Spansk Vest-Afrika, Spansk Guinea, Spansk Sahara, Spansk Marokko og Kanariøyene, alle tynt befolkede.
USA var på sin side blitt en kolonimakt gjennom å overta tidligere spanske kolonier, og McKinley den første amerikanske president som ved hjelp av krig skaffet USA et oversjøisk influensområde.
Se ogsårediger
- Rough Riders
- De amerikanske styrkene benyttet den norske Krag-Jørgensenriflen som standard armegevær under den spansk-amerikanske krigen.
Litteraturrediger
- Langley, Lester D. (2002) The Banana Wars: United States Intervention in the Caribbean, 1898–1934, SR Books; second rev. edition, ISBN 0-8420-5047-7
Historie
Utdypende artikkel: Amerikas historie
En regner med at menneskene kom fra nord over Beringstredet til den nordlige delen av det nordamerikanske kontinentet og deretter spredte seg sørover.
Islendingen Leiv Eriksson er den første kjente europeeren som reiste til Nord-Amerika (L'Anse aux Meadows i provinsen Newfoundland og Labrador i Canada). Det skjedde rundt år 998. I 1492 «oppdaget» Christofer Columbus Bahamasøyene og De karibiske øyer, og den spanske koloniseringa begynte. Kolonimaktene og innvandrerne omtalte gjerne Amerika som Den nye verden. De opprinnelige urfolkene (på 2000-tallet ofte omtalt som first nations) ble på spansk kalt indios fordi Columbus trodde at De karibiske øyer var en del av India som han opprinnelig skulle finne sjøveien til. De karibiske øyer, også omtalt som Karibia blir også kalt De vestindiske øyer.
Amerika ble oppkalt til ære for den italienske oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci (1451–1512) i 1507,[2] men det var først på 1600-tallet at «America» ble allment brukt ved omtale av landmassene.[trenger referanse]
Selvstendige land
Det er 35 selvstendige land i Amerika. Tabellen viser FNs estimater for juli 2023:[3][4]
Geografisk og etnologisk hører Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) til Polynesia i Oseania, men politisk inngår de i Amerika.
Avhengige landområder
Det er 22 bebodde avhengige territorier i Amerika. Fransk Guyana ligger på fastlandet i sør, de øvrige er øysamfunn i Atlanterhavet og i Karibia. Verdens største øy Grønland, som er et biland til Danmark, dekker 95 % av det totale arealet, og av dette er 81 % permanent dekket av innlandsis. Det spansktalende Puerto Rico i Karibia som er et biland til USA har alene 63 prosent av folkemengden.
I tillegg til de bebodde territoriene i tabellen under, er det også tre ubebodde territorier i Amerika: Navassaøya i Karibia (6 km²) som tilhører USA, Clipperton i Stillehavet (2 km²) som tilhører Frankrike, og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (3 903 km²) sør i Atlanterhavet som tilhører Storbritannia.
Tabellen viser FNs estimater for juli 2023:[5][6]
Største byer
Amerikas største byområder med estimert innbyggertall i 2023:[7]
By | Innbyggere | Land |
---|---|---|
São Paulo | 22 620 000 | Brasil |
Mexico by | 22 281 000 | Mexico |
New York | 18 937 000 | USA |
Buenos Aires | 15 490 000 | Argentina |
Rio de Janeiro | 13 728 000 | Brasil |
Los Angeles | 12 534 000 | USA |
Bogotá | 11 508 000 | Colombia |
Lima | 11 204 000 | Peru |
Chicago | 8 937 000 | USA |
Santiago de Chile | 6 903 000 | Chile |
Houston | 6 707 000 | USA |
Dallas-Fort Worth | 6 574 000 | USA |
Toronto | 6 372 000 | Canada |
Belo Horizonte | 6 248 000 | Brasil |
Washington, D.C. | 5 490 000 | USA |
Guadalajara | 5 420 000 | Mexico |
Monterrey | 5 117 000 | Mexico |
Brasília | 4 873 000 | Brasil |
Montréal | 4 308 000 | Canada |
Recife | 4 264 000 | Brasil |
Porto Alegre | 4 212 000 | Brasil |
Medellín | 4 102 000 | Colombia |
Demografi
Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Amerika og verden:[8]
Subregion | År 1950 | % | År 2022 | % | År 2100 | % | Trend % |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Karibia | 17 166 000 | 5,20 | 44 392 000 | 4,28 | 39 917 000 | 3,64 | 10,08 |
Nordlige Amerika | 162 089 000 | 49,05 | 376 871 000 | 36,34 | 448 026 000 | 40,90 | 18,88 |
Sentrale Amerika | 37 649 000 | 11,39 | 179 060 000 | 17,26 | 181 688 000 | 16,59 | 1,47 |
Sørlige Amerika | 113 521 000 | 34,36 | 436 817 000 | 42,12 | 425 794 000 | 38,87 | 2,52 |
Amerika | 330 425 000 | 100 | 1 037 140 000 | 100 | 1 095 426 000 | 100 | 5,62 |
Verdensdel | År 1950 | % | År 2022 | % | År 2100 | % | Trend % |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Afrika | 227 549 000 | 9,10 | 1 426 736 000 | 17,89 | 3 924 421 000 | 37,92 | 175,06 |
Amerika | 330 425 000 | 13,22 | 1 037 140 000 | 13,00 | 1 095 426 000 | 10,58 | 5,62 |
Asia | 1 379 048 000 | 55,18 | 4 722 635 000 | 59,22 | 4 674 249 000 | 45,16 | 1,02 |
Europa | 549 722 000 | 21,99 | 743 556 000 | 9,32 | 586 515 000 | 5,67 | 21,12 |
Oseania | 12 578 000 | 0,50 | 45 039 000 | 0,56 | 68 712 000 | 0,66 | 52,56 |
Verden | 2 499 322 000 | 100 | 7 975 105 000 | 100 | 10 349 323 000 | 100 | 29,77 |
I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika.
Oppdeling av Amerika
Det er vanlig å dele Amerikas landområder opp i 2 kontinenter. I mange land deles Amerika også opp i 2 verdensdeler.
I de spansktalende delene av Amerika regnes hele Amerika som én verdensdel. Amerika deles da opp i følgende subkontinenter (eller regioner)
- Sør-Amerika Sudamérica
- Nord-Amerika Norteamérica
- Sentral-Amerika Centroamérica
- Antillene Antillas
FN deler Amerika inn geopolitisk i følgende regioner.[9]
- Det nordlige Amerika
- Sentral-Amerika (inkludert Mexico) og Karibia
- Sør-Amerika
Kulturell oppdeling
Amerika deles også opp kulturelt
Største gjenlevende språk i bruk i Amerika
- Spansk – brukt av omtrent 320 millioner innbyggere over hele Amerika.
- Engelsk – brukt av omtrent 300 millioner i USA, Canada, Jamaica, Trinidad og Tobago, Bahamas, Bermuda, Belize, Guyana, Falklandsøyene samt mange øyer i Karibia.
- Portugisisk – brukt av omtrent 185 millioner i Sør-Amerika, flesteparten i Brasil.
- Fransk – brukt av omtrent 12 millioner i og rundt Canada, noen øyer i Karibia samt i Fransk Guyana i Sør-Amerika.
- Quechua – brukt blant 10–13 millioner i Ecuador, Peru, Bolivia, nordlige Chile og nordvest i Argentina.
- Haitisk – brukt av omtrent 6 millioner i Haiti, Canada og USA.
- Guaraní – brukt av omtrent 6 millioner i Paraguay og enkelte regioner i Argentina, Bolivia og Brasil.
- Italiensk – brukt av omtrent 4 millioner, mest i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil.
- Tysk – brukt av omtrent 2,2 millioner. 1,1 millioner i USA og resten i deler av Latin-Amerika, som Brasil, Argentina, Chile og Paraguay.
- Aymara – brukt av omtrent 2,2 millioner i Andesfjellene i Bolivia og Peru.
- Quiché og andre mayiske språk – brukt av omtrent 1,9 millioner i Guatemala og sørlige deler av Mexico.
- Nahuatl – brukt i sentrale deler av Mexico av omtrent 1,5 millioner. Dette var også språket til aztekerne.
«Amerika» på norsk, engelsk, fransk, spansk og portugisisk
Da den tyske kartografen Martin Waldseemüller utformet et stort verdenskart i 1507, oppkalte han «Den nye verden» etter Amerigo Vespucci. Den italienske oppdagelsesreisende hadde besøkt kontinentet 1501-1502 og beskrevet geografien i to bøker som var godt kjent og dannet grunnlag for utformingen av deler av kartet.[2] Fordi landområder ble omtalt med hunkjønnsnavn, skrev Waldseemüller America, en latinisert, feminin form av Amerigo.[10] Veggkartet ble trykt som tresnitt i tolv blad i et opplag på angivelig tusen eksemplarer. Det ble siden kopiert av andre som dermed etablerte navnet. Waldseemüllers ambisiøse Universalis Cosmographia var lenge ansett som tapt, men ett eksemplar ble gjenfunnet i 1901 og kjøpt av det amerikanske kongressbiblioteket for ti millioner dollar i 2001.[2]
Ordet «America» brukes ofte på engelsk, stort sett av folk fra USA, Canada, Australia og Storbritannia som et synonym for USA, og folk derfra kalles amerikanere, i motsetning til for eksempel kanadiere, meksikanere og andre innbyggere i Nord- og Sør-Amerika. Dette kan skape forvirring for europeere og andre som ofte beskriver alle innbyggere i hele Amerika for amerikanere.
På engelsk (hele engelsktalende verden) kalles de to verdensdelene Nord-Amerika og Sør-Amerika «Americas», og alle folkene som bor i Sør-Amerika kalles for søramerikanere, og alle folkene som bor i Nord-Amerika kalles for nordamerikanere.
På fransk (først og fremst i Frankrike) blir Amerika (Amérique) delt opp i 4 regioner, Amérique du Nord, Amérique Centrale, Antilles og Amérique du Sud.
På spansk kalles landområdet Amerika for «América» men subkontinentene Nord-Amerika, Antillene, Sentral-Amerika og Sør-Amerika blir omtalt som henholdsvis «Norteamérica» (tilsvarende norsk, Nord-Amerika), «Las Antillas» (Tilsvarende norsk, Antillene), «Centroamérica» (tilsvarende norsk, Sentral-Amerika) og «América del Sur» (tilsvarende norsk, Sør-Amerika).
På portugisisk kalles hele landområdet også for «América» mens subkontinententene Nord-Amerika, Sentral-Amerika og Syd-Amerika blir omtalt som henholdsvis «América do Norte», «América Central» og «América do Sul». Karibia blir omtalt som «Caribe».
Nord-Amerika
I de fransk-talende deler av Canada (11 millioner av Canadas 33 millioner innbyggere i de kanadiske provinsene Québec, New Brunswick, Ontario, Nova Scotia, Manitoba og Saskatchewan), kalles kontinentet Nord-Amerika for «L'Amérique du nord» (tilsvarende norsk: Nord-Amerika).
Se også
- Kontinentet Nord-Amerika
- Kontinentet Sør-Amerika
- Subkontinentet Nord-Amerika
- Subkontinentet Mellom-Amerika
- Subkontinentet Antillene
- FN-regionen, det nordlige Amerika
- Karibia
- Anglo-Amerika
- Franco-Amerika
- Latin-Amerika
- Iberoamerika
- Hispanoamerika
- Mesoamerika
Referanser
- ^ FNs statistikkdivisjons inndeling av verden i geografiske regioner
- ^ a b c d The Library of Congress 18. juni 2003: Library of Congress Completes Purchase of Waldseemüller Map
- ^ Worldometers: Population by country 1. juli 2023
- ^ Worldometers: List of countries and dependencies ranked by area
- ^ Worldometers: Population by country 1. juli 2023
- ^ Worldometers: List of countries and dependencies ranked by area
- ^ CIA The World Factbook: Countries. Estimater for 2023.
- ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2022 revision.
- ^ http://millenniumindicators.un.org/unsd/methods/m49/m49regin.htm#americas Arkivert 13. juli 2011 hos Wayback Machine. Composition of macro geographical (continental) regions, geographical sub-regions, and selected economic and other groupings. Geographical region and composition of each region (Americas).
- ^ Dictionary.com: Why Is It Called America, Not Columbusia?