Breitling Orbiter

Breitling Orbiter var navnet på tre forskjellige Rozière-ballonger laget av Cameron Balloons for å fly jorden rundt. De var oppkalt etter sin sponsor Breitling. De første to ballongene fullførte aldri jordomflyvningen mens den tredje gjorde et vellykket forsøk i mars 1999 og dermed nådde milepælen i den første nonstop-flyvning jorden rundt i ballong. Besetningen ombord var Bertrand Piccard og Brian Jones.^[1]

Breitling Orbiter 3

**Breitling Orbiter 3**
Ballongen
Breitling Orbiter 3, gondolen sett fra siden
Høyde:	55 [[m oppblåst
Drivstoff:	Propan
Type:	Rozier-ballong
Modell:	Cameron R-650
Gondolen
Høyde:	3.1 m
Lengde:	5.4 m
Vekt:	2000 [[kg tom
Materiale:	Kevlar- og karbonfiber

Produsent:	Cameron Ballonger, 1998

Breitling Orbiter 3, gondolen sett fra siden

Breitling Orbiter 3 var den første ballongen som fløy jorden rundt non-stop. Besetningen ombord var Bertrand Piccard og Brian Jones. Ballongen var konstruert og bygget av Cameron Balloons i Bristol, England, Breitling Orbiter 3 var 55 m (180 ft) høy når den var fullt oppblåst. Den hadde seks Propangass-brennere.Propangassen var oppbevart i 28 titanium-sylindere montert i to rader langs sidene av gondolen. Da man var bekymret for drivstofforbruket hadde besetningen lagt ytterligere fire propanbeholdere i reserve før take-of og disse viste seg nødvendig for å fullføre turen.

Gondolen er nå utstilt i Udvar-Hazy Center ved National Air and Space Museum på Dulles-Flyplassen utenfor Washington DC, mens gondolen var utstilt ved Gasometer Oberhausen i Tyskland mellom 2004 og 2006.

Ballongen

Breitling Orbiter 3 var en Rozière ballong, som kombinerte funksjonene i en varmluftsballong og en gassballong med heliumbeholdere i en varmluftballong. Ved starten var heliumbeholderne fylt til ca. 47% av sin maksimale kapasitet. Under oppstigningen ble ballongen oppvarmet av solen, noe som forårsaket at heliumet utvidet seg enda mer enn den omkringliggende luften, som i sin tur førte til at ballongen steg høyere-

Gondolen

Gondolen til Breitling Orbiter 3 ble bygget av en av Kevlar og karbon-fiber duk. Etter take-off ble lufttrykket i kabinen låst på 1 800 m for å opprettholde lufttrykket. Under flyturen ble luften i kabinen supplert med nitrogen og oksygen. Karbondioksid ble fjernet ved hjelp av Litiumhydroksid-filtre. Lufttrykket i gondolem ble holdt på rundt 24 kPa (3.5 psi) ved å tilføre nødvendig oksygen og nitrogen til luften i gondolen. I 10 000 meters høyde ble lufttrykket i gondolen tilpasset det atmosfæriske trykket på 3 000 meter. Solcellepaneler som var opphengt under gondolen ladet blysyre batteriene som forsynte gondolen med elektrisk kraft. Satellitt-baserte systemer satte mannskapet istand til å navigere via GPS samt kommunisere med omverdenen

Flyturen

Bertrand Piccard og Brian Jones tok av fra den sveitsiske alpelanddsbyen Château-d'Oex kl. 8:05 GMT den 1. mars 1999. De reiste sør-sørvest over Middelhavet og svingte østover over Mauritania. Den 2. mars befant de seg på 9° 12' vestlig lengde. De landet i den egyptiske ørkenen etter å ha vært i luften i 19 dager, 21 timer og 55 minutter den 21. mars 1999, etter å ha reist 4 814 km. I løpet av flyturen hadde ballongen klatret opp til høyder på opp til 11 737 m og oppnådd hastigheter opp til 123 knop. Den offisielle «målstreken» i jordomseilingen ble nådd i Mauritania kl. 4:54 AM, EST 19. mars 1999. Målet skulle egentlig være i Egypt i nærheten av de Kheopspyramiden, men kraftig vind tvang pilotene til å lande tidligere om lag 80 km nord for målet. Ombord hadde de en kopi av Guy de Maupassants roman Une vie (Et Liv) som Maupassant hadde dedikert til Jules Verne, som hadde forestilt seg en slik reise i sin roman, Fem Uker i Ballong. Boken var blitt utlånt til pilotene av en sønnesønn av Jules Verne^[2]

Den daglige rutinen ombord var lagt opp slik begge mann tilbragte åtte timer alene ved kontrollene og åtte timer i én og samme køyeseng. Et unikt vakuum-operert toalett var plassert bak et forheng på baksiden av gondolen. Til tross for bruk av ovner konstruert for å holde en temperatur i gondolen på 15 °C falt temperaturen av og til om nettene så lavt at drikkevannet frøs til is og måtte med forsiktighet hakkes løs for ikke å skade de sårbare elektroniske kretskort på veggene i gondolen.

Forfatteren Howie Schneider spurte om skjebnen til Breitling Orbiter 3 og project manager Alan Edle bemerket at sponsorene og teamet «. .vil trolig gi ballongen til et museum. Muligens National Air and Space Museum eller Smithsonian».^[3] og gondolen var i flere år plassert i første etasje av National Air and Space Museum i Milepæler of Flight Galleri, ved siden av brødrene Wrights 1903 Flyer, Charles Lindberghs Spirit of St. Louis, Mercury-Atlas 6 , Gemini IV kapsel, Apollo 11's kommando-modul og SpaceShipOne Gondolen var midlertidig utstilt på Gasometer Oberhausen mellom 2004 og 2006 og Gondolen er nå permanent utstilt på Udvar-Hazy Center av National Air and Space Museum, Dulles-Flyplassen utenfor Washington D.C.

Raskere seilte ballonger, Rozières som godt, men solo styrt var i 2002 av Steve Fossett og 2016 av den russiske Fjodor Konjuchow.

Se også

Referanser

^ 6.fai.org/balloons/^{[død lenke]}FAI entry of the record.
^ Associated Press, "'Grandiose' Trip Ends: Balloonists tough down in Egyptian desert", March 22, 1999
^ Howard Schneider, "Earthbound but on Cloud Nine", The Washington Post, March 22, 1999,