Idavollen

Idavollen (norrønt: Iðavǫllr) er et mytisk sted i norrøn mytologi hvor gudene (æsene) møtes til lek og brettspill etter at de har skapt ferdig verden, eller etter at «Kosmos er ferdig innrettet.»^[1]

Voluspå

Stedet nevnes to steder i diktet Voluspå. Først i vers 7-8, det vil si tidlig i diktet, etter at gudene har skapt verdensordenen:

Æsene møttes

på Idavollen,

de som horg og hov

høyt tømret;

esser gjorde de,

gull hamret de,

tenger skapte de

og smidde redskap

Spilte brettspill

sorgløst i tunet,

gull i mengder

manglet de ikke;

inntil tre kom,

kraftfulle

tussemøyer

fra jotunheim.

Tolkningen av tussemøyenes inntreden i Åsgard er usikker, men freden er brutt og idyllen på Idavollen opphører. Handlingen drives fram mot Ragnarok og verdens undergang. Men Voluspå ser verden som skapes på nytt (vers 59: Ser hun annen gang, jorden komme, opp av havet, all tid grønn). Så nevnes Idavollen igjen i vers 60:

Æser møtes

på Idavollen;

taler om mektige

Midgårdsormen,

og minnes der

maktfulle sagn

og Fimbul-Tys

fjerne runer.

Der skal atter

underfulle,

gylne brettspill

i gresset finnes;

dem de eide

i urtids dager.

Den yngre Edda

Snorre Sturlason omtaler Idavollen flere steder i Gylvaginning som prosaforklaringer på omtalene i Voluspå:

I første del, under kapitlet Mer om Åsgard, omtales Idavollen som borggården i gudenes borg Åsgard. Senere, i kapitlet Livet i Valhall nevnes at einherjene (de vikingene som har dødd i kamp og kommet til Valhall) slåss hver kveld i borggården. Denne borggården må også forstås som Idavollen. Til slutt ( i kapitlet Etter ragnarok) nevnes Idavollen på nytt i den verden som oppstår etter Ragnarok. Her tar de æsene bolig som fortsatt lever, Vidar, Våle, Mode, Magne, Balder og Hod.

Etymologi

Flere forklaringer på ordet Iðavǫllr har blitt foreslått, og betydningen av navnet er usikkert. Hvis navnet tolkes som Ið[is]avöllr så kan dette vise til Idistaviso som er navnet på det stedet ved elva Weser, sannsynligvis i området rundt Rinteln, hvor Arminius samlet de germanske stammene til et siste og avgjørende slag mot romerne under ledelse av Germanicus i år 16^[2]